20.12.02

Det Kongelige Utenriksdepartement, Oslo
P.b. 8114, Dep.
0032 Oslo.

Deres ref. 200008719.


DOMSTOL FOR OVERGREPENE I TSJETSJENIA.

Det vises til departementets brev av 27. november 2000.
Vi takker for positivt svar som viser et gledelig sammenfall av syn på tragedien i Tsjetsjenia, generelt sett. Vi har imidlertid noen kommentarer.

Den andre Tsjetsjenia-krigen er nå inne i sitt fjerde år og overgrepene er verre enn noen gang. Dette tilsier etter vår mening at man nå må revurdere virkemidlene overfor Russland. De man har benyttet hittil er åpenbart uten virkning. I tidligere Jugoslavia gjorde man tilsvarende erfaring. Spørsmålet må nå være: Hvilke virkemidler vil være effektive for å få russerne til å innstille aggresjonen og overgrepene? Krigens motstandere i Russland har gitt klare svar på dette. De ber Vesten iverksette økonomiske sanksjoner. I turbokapitalismens Russland mener de at dette ville virke nærmest momentant.

Vi er ikke enige i at det vil ”…kunne sette utviklingen av den internasjonale strafferettspleie tilbake dersom man skulle fremme krav som ikke vil kunne få oppslutning.” Det viktige her må åpenbart være at man i det minste forsøker å praktisere likhet for loven. Dersom f.eks. Russland forhindrer dette med veto i Sikkerhetsrådet, ville det bare illustrere noe alle vet, nemlig at systemene ennå er uferdige og langt fra fullkomne. Men dersom man ikke engang forsøker, vil det med god grunn bli oppfattet som bevisst klassejustis i det internasjonale samfunn, og dette vil være helt fatalt for respekten for den internasjonale strafferettspleien. La meg bare her minne om noe Jelena Bonner sa forleden: ”There are more victims on the conscience of Putin than on that of Milosevic.” Dobbeltmoralen er allerede farlig åpenbar! Vi håper regjeringen vil revurdere sitt standpunkt på dette området.


Vi er heller ikke enig i at en løsning på konflikten nødvendigvis må finnes innenfor rammen av Den Russiske Føderasjon. Etter at russerne har massakrert og mishandlet tsjetsjenerne på det groveste, mange kaller det folkemord, tre ganger bare i vår levetid, har de etter vår mening forspilt enhver rett som de noen gang måtte ha hatt til å rå over dem. I skjerpende retning vil vi her peke på at tsjetsjenerne hele tiden, i 1994, 1999 og i dag, har vært åpne for forhandlinger som det ikke er blitt noe av, ganske enkelt fordi lederne i Kreml, av forskjellige grunner så sine interesser best tjent med krig. Aleksandr Lebed viste, i den korte tiden han ledet Russlands sikkerhetsråd, at fred er fullt mulig i Tsjetsjenia når de ledende i Kreml ønsker fred. Vi støtter derfor det synet som også er fremmet av en rekke representanter fra den russiske Duma, nemlig at tsjetsjenerne selv må få bestemme sin egen fremtid. Det må være en grense for i hvilken grad herskere kan massakrere deler av egen befolkning, uten å miste retten til å herske over dem. Denne grensen er etter vår mening for lengst passert i Tsjetsjenia. Vi håper at den norske regjering i lys av ovenstående vil revurdere sitt standpunkt også på dette område.

Med vennlig hilsen
for Støttekomiteen for Tsjetsjenia

Ingvald Godal
leder.